 |
| Art by Rimfrost on Deviantart |
The last week has been pretty wild. I was on Norwegian TV with my book, and participated in an online discussion with readers and viewers afterwards. The discussion reminded me of something I don't often talk about here on this blog:
Living with chronic pain is torture.
Actually, it is pretty close to hell.
People can get angry at my "positive thinking" angle, and I totally understand that. Positive thinking doesn't make the pain go away, and when your nervefibres have been screaming every day, year after year, hearing somebody say "think positive" is enough to put most of us in a completely understandable homicidal rage.
I have needed to find a safe outlet for my pain, grief, trauma and despair. I have found it in music, writing and painting. I also attend self help groups and I have had great help from good counselors.
For me, being proactive about healing and working to think positive is simply a matter of survival. When I'm depressed my pain signals intensify, this is partly because chronic pain and depression share the same bio-chemical messengers in the brain. Simply put: Gravity is constant. When I don't work continuously on myself, my health declines, and my pain gradually intensifies. I´m so afraid of going back to that place of constant agony that I hardly ever talk about it. I just smile and say "it's over now" - not even daring to think that it may come back at any time. My healing is fragile - and keeping it up is a full time job.
I choose not to talk very much about the negative sides, because talking about it actually activates the pain center in the brain and intensifies the pain. I also choose to not share all my pain with my closest friends and family, because I want to have a positive, uplifting exchange with them and not be a victim or a martyr. But I have my safe outlets for talking about the worst parts of living chronic pain, and those are invaluable.
Du er klok, modig og ydmyk. Gleder meg til å lese boken din :-)
ReplyDeleteTakk Tonje Elizabeth!! Det er et vanskelig tema dette her, og noe veldig mange får kjenne på kroppen, så det gjelder å innse sine begrensninger når man skriver om det. Håper boken kan inspirere deg! :)
ReplyDeleteKjære, flotte deg! Jeg rakk heldigvis å se innslaget på Frokost-tv rett før jeg reiste avgårde til Australia for å besøke midt nyfødte barnebarn (på spinndyr businesklassebillett, en nødvendighet for å klare reisen)og ble helt fascinert av innstillingen din, kraften i uttrykket ditt og håpet du formidlet. Prøver å følge bloggen din her nedefra på medbragt pc, og når jeg kommer hjem skal jeg kjøpe boken din, lese og lære. Jeg har Ehler Danlos Syndrom, en medfødt defekt i bindevevet i hele kroppen, og jeg tror at dine erfaringer, innsikt og klokskap vil kunne inspirere og trygge meg til å leve livet mitt jeg kjenner det er riktig for meg. Foreløpig tusen takk! Varm hilsen fra Tine
ReplyDeleteHei!
ReplyDeleteMamma så deg på tv, og ga meg med en gang linken til siden din. Jeg har de siste fem årene slitt med sterke hofte/nakke/ryggsmerter og er under utredning for bechterew. Jeg har lest litt nedover bloggen din, og skal helt klart følge med videre. Jeg har selv det siste året brukt fotblogg til å uttrykke meg og ha noe å gjøre. Du er virkelig en inspirasjon! :)
Hei Tine! Wow, så spennende med nyfødt barnebarn og rask Australia-reise, gratulerer!!!
ReplyDeleteTusen takk for herlig tilbakemelding, jeg gjør så godt jeg kan:)
Ehler Danlos er en skjelden og smertefull diagnose såvidt jeg har hørt, tar du i bruk internasjonale pasientforum og interessegrupper? For diagnoser som har små miljøer i Norge opplever jeg det som en kjempestyrke å kunne bruke internett til å koble opp mot andre som har liknende problemer.
Lykke til "down under"!!! Mvh, Anna
Hei Maiken, så fin fotoblogg du har! Hvis du har noen bilder du har lyst til å dele her som handler spesielt om å leve med smerte vil jeg kjempegjerne bruke dem og lenke til deg..
ReplyDeleteHofte/nakke/ryggsmerter er noe ordentlig herk... det er viktig å ha en god fastlege som tar deg på alvor, håper du har det!
Mvh, Anna